Institutt for fredsforskning (ÌÇÐÄÍøÒ³°æ) var en pionerinstitusjon da det ble startet i 1959, og ble modell for en lang rekke tilsvarende institusjoner i Norden og resten av verden. Forskningen skulle ha som praktisk siktemÃ¥l Ã¥ fremme en fredelig utvikling i verden. Slik hadde fredsforskningen fra første dag et forhold til «makten» - som har preget instituttet gjennom 50 Ã¥r. Særlig i 70-Ã¥ra lÃ¥ ÌÇÐÄÍøÒ³°æ i stadig konflikt med etablissementet, og det toppet seg i dramatiske politiske oppgjør om sikkerhetspolitiske og handelspolitiske spørsmÃ¥l, og til slutt rettssaker og dom mot forskere.
ÌÇÐÄÍøÒ³°æ ble oppfattet som en del av venstresida i norsk politikk, og instituttet var ogsÃ¥ opptatt av Ã¥ leve i samsvar med studentrevolusjonens idealer om flat ledelsesstruktur og likelønn. Dette gjorde ÌÇÐÄÍøÒ³°æ til «noe for seg selv» i det norske forskningsmiljøet, og skapte grunnlag for intense interne stridigheter. Sammen med striden om forskningspolitikkens veivalg mot slutten av 1970-Ã¥ra satte dette ÌÇÐÄÍøÒ³°æs eksistens pÃ¥ spill.
